Sigri Aurora - på nye eventyr

Endelig tilbake på skolebenken. Har hatt mine to første dager på spansk språkkurs, og inntrykket så langt er veldig bra. Første dagen var mest informasjon og fnising med nye klassekamerater, samtidig som alle måtte gjennom en muntlig eksamen. Den andre dagen begynte vi med ordentlig undervisning. Det innebærer at jeg og to andre som er fra USA sitter i et klasserom og snakker med en lærer fra 13.30 til 17.30. Vi gjør forskjellige muntlige og skriftlige oppgaver, og jeg får virkelig kjenne på hvor lite grammatikk jeg kan - uavhengig om det er norsk, engelsk eller spansk. Vi har til og med fått vår første lekse, som går ut på at vi skal skrive en liten selvbiografi i fortid. Gleder meg!

Den siste tidens kulturelle opplevelser har for det første gått ut på å lære om hvordan livet i la residencia, studentboligene, fortoner seg. Man blir fort kjent med de andre som er her, og mange av de amerikanske utvekslingsstudentene skal bo her hele året. Det er folk fra hele Sør-Amerika her, som Peru, Ecuador og Mexico, som gjør at det går både i spansk og engelsk om dagene. Vi får mat hver dag. Frokosten er overhodet ikke noe å rope hurra for, og den serveres ikke etter 10.00, så jeg rekker den aldri. Bortsett fra det får vi deilig middag hver dag og lunsj hver lørdag. I tillegg har vi hyggelige damer som kommer inn på rommet hver dag, rer sengen, vasker badet, vasker gulvet og rydder litt. Luksus.

På mandag ble vi med noen av de andre her i residensen på noe jeg trodde kom til å være en rolig trommekonsert i et lite lokale. Når vi begynte å nærme oss stedet, så vi en lang kø som strakte seg rundt halve det svære bygget. Da vi kom inn åpenbarte det seg først en stor åpen plass, med noe som kunne minne om festivalscener (under tak) og en bar på høyre side. Der fikk man kjøpt øl i litersglass til 20 kr, slett ikke verst. La Bomba de Tiempo (http://www.labombadetiempo.blogspot.com/) som gruppa het, skulle vise seg å være omlag 20 unge menn som spilte på alle mulige trommer og rytmeinstrumenter. Det var flere ulike instruktører oppe i løpet av konserten som virkelig var noe som det var verdt å få med seg. Alle danset i takt med pulserende rytmer og fulgte instruksjonene vi fikk fra scenen. Det to og en halv times-showet var noe ganske annet enn den forferdelige folklore-konserten vi fikk med oss på lørdag.

Plutselig her en dag fant jeg ut at jeg likesaagodt kunne ta meg en tur til Iguazu-fallene, siden det ennaa var en stund til spraakkurset begynte. Jeg dro dit med en jente fra Sveits og en fra Nederland. Fallene var helt fantastiske. Man ble overveldet av naturkrefter og foelte seg utrolig liten naar man stod og saa ned i Garganta del diablo (djevelens hals). Det var utrolige mengder vann! I tillegg saa vi mange fugler, edderkopper og fine blomster. Fine dager.

I tillegg moette vi paa en gjeng med 10 ganske saa gale irer. De var utrolig morsomme, og skulle til Buenos Aires samtidig med meg, saa jeg bestemte meg for aa hive meg med dem paa busstur. Turen som egentlig skulle tatt 16 timer tok 27 til sammen! Jeg tror aldri jeg har vaert saa lei en buss foer i hele mitt liv. Men det var godt selskap i irene, som bestemte seg for likesaagodt aa ta en fest paa bussen.

Naar jeg ankom BA igjen sen ettermiddag loerdag hadde jeg allerede gaatt glipp av den foerste aktiviteten med spraakkursgruppa mi. De hadde faatt en rundtur i byen, men det gjorde meg ikke saa mye. BA og jeg er jo gamle kjente. Studentboligene jeg bor i naa den maaneden kurset varer er fine, rene og vi faar visstnok mat og altting. Den eneste ulempen er at rommene er ufattelig smaa. Jeg kan strekke ut armen fra min seng og saa ligger den i romvenninna mi sin seng. Hun er foroevrig en hyggelig fransk jente paa 22 som heter Axelle.

I gaar kveld dro vi paa en slags konsert/reklame-event arrangert av universitetet jeg skal gaa paa: Universidad del Salvador. Det er de samme som arrangere spraakkurset. Det var en interessant affaere. Det hele ble innledet med at konfransieren oensket oss alle velkommen foer han begynte aa lovprise Argentinas landskap som en gave fra Gud, og at det argentinske folk hadde la gracia de Dios. De bar opp en liten statue av universitetets helgen, og satte henne paa et alter. Alle i salen reiste seg opp og applauderte heftig. Interessant opplevelse! Konserten som het musica de mi pais (mitt lands musikk) var morsom nok. Det var noen helt fantastiske step-dansere, og ellers en god del smoersangere.

I dag har jeg endelig kommet meg paa det fantastiske markedet i San Telmo. Har gaatt rundt aa sett paa fantastiske solbriller, mennesker, klaer, plakater og annen moro. Har drukket en deilig kopp kaffe, hoert og sett tango midt i gata og ellers blitt bedre kjent med Axelle. En nydelig dag i Buenos Aires, lurer paa hva kvelden bringer.

De menneskene du møter på din vei er på veldig mange måter de som utgjør hele opplevelsen. Alt de kan gi deg av dårlige vibber, gode erfaringer, morsomme historier og spennende tips er noe av det beste med å være på reise, og spesielt det å bo på hostels. Jeg har møtt folk fra alle verdenshjørner i løpet av min første uke her og alle har bragt noe med seg som jeg vil huske senere.

Som han som fortalte at alt han hadde lyst til, var å greie å krysse den ugjennomtrengelige grensen mellom Colombia og Panama, hvor han hadde blitt stoppet 13 ganger av narkopolitiet. Det er jungel som er strengt kontrollert av både politi og narkotrafikanter, og han forsøkte å gå over, men det viste seg å være umulig. Eller han som fortalte at hjemme i Australia når han fikk førerkortet sitt klarte han å få med seg en haug med vannmerkede kort som bare må bli laminert med bilde for å være gyldige. Så han tjente en haug med penger. Eller de mange som planlegger å være på reise i årevis. Det er fascinerende!

Den beste av alle jeg har møtt på denne turen er Alice, som var den første jeg snakket med når jeg ankom hostellet. Det viste seg at vi delte rom og siden da har vi stort sett vært som erteris den siste uken. Vi har vært på byen, på shopping, hos frisøren, kommet oss på lokal fotballkamp (nesten like morsomt som i Brasil, men ikke helt det samme),  og gått rundt i gatene. I dag tok vi fergen til en liten by som heter Colonia de Sacramento i Uruguay. Det tok bare en liten time og det føltes veldig godt å bare komme seg bort fra storbyens kjas og mas. Byen var utrolig vakker og er på FNs verdensarvsliste blant annet fordi den har en unik historisk arv etter å ha vært ønsket av både portugiserne og spanjolene. Vi har spist masse god mat og ellers bare vandret rundt i små gater og sett på alle de vakre bygningene. Vel verdt et besøk.

Livet smiler i Buenos Aires! Innleggets tittel er dog av en litt mer ironisk karakter. Aa bo paa hostel er et utrolig interessant sted aa observere mennesker. Her paa mitt “party hostel” er det mange stereotyper som absolutt er “living the dream”. Utelivet i BA begynner ikke foer i to-tre-tiden, noe som foerer til at man hvertfall ikke er i seng foer seks, som igjen leder til at man ikke kommer seg opp foer langt paa dag. Noen av guttene som bor her har ikke vaert oppe foer det har blitt moerkt igjen siden de kom hit. Det rare med dette er aa se hvordan de har reist til andre siden av jorda for aa oppleve nye kulturer, men ender opp med aa tilbringe hver kveld paa hostel-baren og ute paa klubber sammen med andre hostel-folk. Det er goey, men rart.

Ellers har jeg funnet ut at jo mer jeg ser av byen, jo mer liker jeg den. Man laerer og forstaar mye bare ved aa gaa rundt i gatene, se paa folk, lytte til hva de snakker om paa en av de mange helt fantastiske kafeene og restaurantene. Det er alltid noe som skjer og ting aa gjoere. Mitt seneste prosjekt er at jeg har tenkt aa snakke politikk med alle taxisjaafoerer jeg sitter paa med. De vet alltid saa mye, og har dessuten utrolig sterke meninger om mange temaer.

Noen flere funfacts om Argentina:

1. De fleste er utrolig europeiske i utseendet. Det er blonde og blaaoeyde overalt - det er uvanlig i Latin-Amerika, og kanskje typisk for Buenos Aires.
2. Den kaldeste maaneden kommer til aa vaere juli. Jeg fryser allerede naa, saa blir noedt til aa kjoepe vinterklaer!
3. Det er ganske saa moerkt her for tiden, litt som vinter i Norge. Solen staar ikke opp foer ca kl aatte, og det blir moerkt igjen kl seks.

Og naa er det litt museer og gallerier og innrapportering av venninna mi sitt stjaalne kamera som staar for tur.

Snakkes. Kom paa besoek!

I går kveld fikk jeg endelig min første biff med rødvin Buenos Aires-wise. Det var helt fantastisk. Masse kjøtt og ikke no tilbehør - så neste gang blir det definitivt med litt salat på siden. Var ute å spiste med de to på rommet mitt, og vi skulle egentlig på en lokal tangobar. Ulempen er at man går ut for å spise veldig sent her i byen, så vi var ikke ferdige før kanskje nærmere midnatt og tangoen var best rundt halv elleve. Bedre lykke neste gang!

Vi dro heller tilbake til puben på hostelet (www.hostel-inn.com) hvor det selges øl og spilles youtube-videoer på full guffe. Gøy! Jeg og Alice (den australske og ikke new zealandske jenta jeg deler rom med) endte opp med å snakke med en guttegjeng fra Canada. Det var noen rare folk. Det viste seg at de selverklært ikke hadde møtt noen “as crazy as us!”. Det eneste de ville snakke om var på hvilken koka-fest de hadde vært på, hvor mange ulovlige switchblades de hadde kjøpt i Paraguay, hvor enorme joints de hadde røyka på ferie på Jamaica osv. Til slutt måtte vi bare le av disse utrolig hyggelige, men ekstremt ensrettede unge menn..

I dag var det opp tidlig, fortsatt litt jet-lagged, for å gjøre oss klare for en lang dag. Alice og jeg har gått gjennom ca hele byen. Det var fint vær og sol og god stemning. Vi begynte i bydelen som heter Palermo, hvor vi kjøpte frukt, drakk kaffe og bare forundret oss over alle folk som hadde tid til å dra på kafé fremfor å jobbe. Så gikk vi innom en botanisk hage, hvor den ene enden var fylt av dominospillende gamliser og en haug med hunder, mens på den andre siden bodde det minst femti katter. Rart. Etter det greide jeg å få viljen min, så vi dro til Buenos Aires zoo. Masse rare dyr: elefanter, sjiraffer, alle slags apekatter, en isbjørn (!), en rar rotte/hund/kanin-kombo, tapirer, kameler fra alle himmelstrøk, llamaer og andre rariteter. Så var det mer gåing og observering, mange monumenter og farlige road-crossings. Før dagen ble avsluttet på et helt fantastisk galleri/museum for latinamerikansk kunst (http://www.malba.org.ar/web/informacion.php). Det var så verdt et besøk og det var mange spennende kunstverk. Det mest kjente kanskje et selvportrett av Frida Kahlo.

En fantastisk dag, som selvsagt ble avsluttet av at jeg kom hjem på hostellet bare for å finne ut at jeg har greid å forlegge eller miste romnøkkelen min. Jeg som har vært så påpasselig. Typisk meg!

I dag har jeg laert ganske mye nytt i grunn:

1. I Buenos Aires bor det 14 millioner mennesker (ifoelge min sikre kilde taxisjaafoeren), mens det i hele Argentina bor 47 millioner.
2. Argentinas president Cristina Kirchner holder til i et rosa hus (fargen er visstnok laget av blod og fett og lignende).
3. Ogsaa her liker de aa bruke mobiltelefonen som en slags walkie-talkie (det slutter aldri aa forundre meg).
4. Mat og diverse annet er dyrere enn i Peru, men likevel ganske mye billigere enn i Norge.
5. Jeg er fortsatt en vims (Jeg har greid aa bestille hostal fra den 16. juni da jeg reiste fra Norge, i stedet for den 17. juni naar jeg ankom byen).
6. Argentinsk spansk er like rart som forventet (tror det vil ta litt til aa venne seg til at man sier vos i stedet for tu, og bruker en rar stemt shj-lyd paa dobbel l).
7. Vintervaeret er ganske kaldt (det var 6-7 grader i morges og 15 midt paa dagen).

Bortsett fra det er hostalet aalreit og de to jeg deler rom med hyggelige. En ung mann med piercing i nesa som skal innom Buenos Aires og Santiago foer han drar til New York for aa moete en dame som “is having my baby”. Og en jente som har vaert paa reise i et par maaneder, som har vaert her i bare noen dager. Begge er fra New Zealand.

Da var eksamener, eksamensfest, litt jobbing, pakking, rydding og vasking unnagjort, og jeg er på vei til Argentina. Første stopp er i Paris, og her sitter jeg og prøver å få tiden til å gå. Traff en hyggelig gammel mann på vei ned hit som skulle på noe så fantastisk (?) som våpenmesse i Paris. Det er mye rart man kan bedrive tiden med..

Flyplasser er rare. Er på Charles de Gaulle, drikker rødvin og manner meg opp til den 13 og en halv times flyturen til Buenos Aires. Har spist et herremåltid på plast og papp varmet opp i micro. Trodde kanskje det kulinariske nivået skulle overgå Deli de Luca, men den gang ei. Jeg ble dessuten ekspedert av verdens minste dame på tax free’en. Hun rakk meg omtrent til midjen, men jeg stotret meg frem på rusten fransk, og fikk da det jeg skulle ha.

Kan ikke akkurat påstå at jeg gleder meg til flyturen, men satser på at all kaldsvetting og klamring til setet blir glemt så fort jeg ankommer mitt nye hjemland. Gleder meg! Skal bo på et hostal de fem første nettene. Det ble firemanns mixed dorm, så satser på noen hyggelige romkamerater og morsomme fester.

Kom gjerne på besøk!

Endelig, endelig, endelig er det snart 17. mai. Min absolutte favorittdag i året, rett etter julaften. Hvilken annen dag kan man se så mange glade, flotte og feststemte mennesker? Hvilken annen dag kan man spise så mange is man vil, drikke så mye champis man vil og gi så mange komplimenter til flotte klesdrakter man bare vil. Jeg simpelthen elsker å være på Karl Johan og se på barnetoget, vifte med flagget og dele ut klemmer i øst og vest. Selv ikke to grader og regn skal greie å ta den gleden fra meg.

Dagen før dagen er heller ikke så verst. Vi har pussa sølvet, laget gelé, gått til innkjøp av deilig musserende rosévin, og annet godt til morgendagen. Og nå er det bunadsskjorter som må strykes. Det er en slags kunst i seg selv - jeg liker best å overlate den oppgaven til min søster. Jeg er liksom sølvtøyeksperten i familien.  Så nå er vi snart klare for at ti morgentrette og oppstemte, fantastiske mennesker kommer innom til frokost i morgen kl 0900. Jeg gleder meg sånn!

Hurra for 17. mai!

Før man kan reise avgårde (i dag er det bare en mnd og én dag igjen!) så må man bli ferdig med hele eksamensopplegget - i mitt tilfelle bacheloroppgave om populisme, demokrati og Hugo Chávez. Men, hvordan i alle dager kan man greie å produsere noe uten å være inspirert. Her sitter jeg og skal prøve å skrive ferdig bacheloroppgaven min, men mangler all form for inspirasjon. Finnes det noen måte å fremprovosere det på? Fikk veiledning av en relativt morsom professor i går, men han snakket mest om FrP og Romantikken, og traff litt utenfor det jeg egentlig trenger hjelp til.

Hjelper det kanskje å komme seg ut en tur? Frister jo en del med Kaffebrenneriet-kaffe, mye mer enn å sette meg ned å skrive mer..

Det hjelper også å se på de fantastisk fine bildene til min søsters venninne Hanne på http://hvatthode.wordpress.com - ta en titt!

Denne reise-/hverdagsbloggens første liste: Fylt med noen selvfølgeligheter og noen litt mindre selvfølgelige:

1. Lære å danse tango - ja, skal gå på kurs
2. Få meg minst ti argentinske venner som kan lære meg hva som er gøy i Buenos Aires
3. Spise biff til frokost - minst én gang
4. Sitte på hesteryggen i solnedgang på pampasen
5. Lære meg å snakke spansk med den rare argentinske slengen
6. Brevandre - bare siden jeg aldri har gjort det i Norge
7. Jeg vil se de fantasiske Cascadas de Iguazú
8. Lære meg historien om Evita
9. Lese minst en spansk bok skrevet av en forfatter fra Argentina - kom gjerne med forslag!
10. Bruke en hel dag hvor jeg bare nyter livet i San Telmo

Argentina kommer til å bli helt fantastisk!