Aussie, Aussie, Aussie! Oi, oi, oi!

Alle australiere vi ikke møtte i Australia møtte vi på i Indonesia. Vi hadde en viss anelse om at vi var på vei til et surfested/syden for mennesker fra den sørlige hemisfære, men den mengden aussies vi skulle møte på var vanskelig å forberede seg på.

Ankomsten til kaotiske Kuta Beach var varm, svett og fuktig, men ble straks litt enklere da vi ankom deilige Bounty hotell ganske så nært stranden. Ingenting er som en swim up pool bar for å kjøle seg ned, men nedkjølingen ble ganske så raskt avløst av, det som føltes som, horder av australske halvfulle håndtverkere som ville finne ut hvem vi var. Kaja sa det føltes litt som Piteå for altaværinger – jeg tar henne på ordet.

Stranden var deilig, surferne var bedre og dagene fløy avgårde. Vi holdt oss mest på Poppys Lane II – eller rettere sagt vi var kun der. Til slutt hadde vi fått nok. Vi ville til Gili Islands. Fergebilletter ble booket, og i rette backpacker-ånd tok vi selvfølgelig slowboat. Begrensete mengder søvn fra dagen før gjorde de tolv timene busstransfer, ferge, mer buss over Lombok før vi så ble skippet over til Gili Trawangan med en liten longboat, ganske så strevsomme. Men vel fremme innså vi at vi var kommet til et slags paradis på jord (spesielt for de som er interessert i å drikke magic mushroom shakes – altså ikke mye uteliv for meg og Kaja), og vi var mer enn lykkelige når vi tok en ettermiddagsdukkert i vann som var varmere enn luften. Dagene på Gili T ble tilbragt med å spise nydelig mat, snorkle med fisker i alle farger og svære skilpadder, leie sykler og dra dem rundt øya og ellers bare ta livet med ro.

Innimellom blir man også litt lei av rolige paradisøyer, så vi fant ut at tiden var inne for et kulturelt avbrekk. Valget falt på Ubud. Noen søte canadiske jenter hadde fortalt oss om fantastiske Ubud med hindutempler på hvert et gatehjørne, livlige markeder og en majestetisk vulkan. Dette skulle vi få med oss. Vi fikk med oss en tempelrundtur (etter syv templer uten guide føler du deg litt «templed out»), vi så en vulkan og fikk smakt på deilig balinesisk kaffe. Og ikke minst fikk vi vandret rundt i en apeskog. Det var morsomt nok, helt frem til vi skulle gå, da en litt skummel ape fant ut at den skulle klatre litt på meg. Jeg er egentlig ikke så glad i aper på nært hold, og spesielt ikke etter å ha hørt diverse apehistorier om bitt både her og der som fører til ganske så mange rabies-sprøyter i etterkant.

Etter Ubud dro vi tilbake til Kuta. Litt fordi vi savnet kaos og moro, men også litt fordi at når vi skulle sjekke inn på vårt Pacific Blue-fly til Denpasar fikk vi beskjed om at vi ikke fikk gå ombord i flyet om ikke vi hadde en billett som tok oss ut av Indonesia. Jeg har hørt gjetord om billige flybilletter i Sørøst-Asia, men reisebyrå-dama som hjalp oss da vi i desperasjonen måtte finne ut hvor og når vi skulle videre, sa at det billigste hun kunne finne var en billett ut igjen fra Bali til Kuala Lumpur for 1700kr. I ettertid har vi funnet ut at dette må ha vært en god gammeldags rip off. Men likevel, det bar tilbake til Kuta. Og vi likte det. Siste uka ble tilbragt på stranda og ikke minst til å henge med de morsomste jentene vi har møtt så langt, Margrethe og Ellen fra Norge. Kuta ble med ett enda bedre da jeg en ettermiddag fikk telefon fra Røde Kors og de sa at jeg hadde fått stillingen som ungdomsdelegat til Rwanda. Jeg skal til AFRIKA i september. Livet er herlig.

«There´s a snake on the road – watch out!»

Første kveld i Airlie Beach og vi ble møtt av det mest australske utsagnet så langt på turen. Vi gikk hjem til vårt forferdelige hotell (som vi ble sittende med på grunn av alt for lite planlegging igjen) fra en herlig liten green curry, som nesten var like god som den min søster lager, da vi hørte det. Vi ante fred og ingen fare da en mann plutselig lente seg ut fra bilen sin og ropte og hoiet om en slange på veien. Vi så vel ingen slange og tenkte, pytt sann, det er vel sikkert bare sånn de morer seg med stakkars turister her i Airlie. Men joda, 150 meter lenger nede i veien, der lå den. Lang og slangete, men ganske så overkjørt skulle det vise seg. Likevel – vårt første møte med australsk wildlife kom først etter 17 dager. Jeg trodde kanskje ikke at det kom til å være koalabjørner, slanger, edderkopper og ikke minst kenguruer rundt hver en sving. Men vi hadde hvertfall forventet å se noe! I dag, på vei til flyplassen i Airlie, fikk vi heldigvis sett rundt 50 wallabies (som er små kenguruer) så da var det endelig strøket av listen. Hurra! Ellers har det begrenset seg til fisker, papegøyer i trærne, grønne maur og et par edderkopper.

Og nå har tiden i Australia come to an end. Jeg og Kaja ligger slappe og kjedelige inne på et ganske så klaustrofobisk hostel i Brisbane, en by vi forøvrig har tilgode å tilbringe tid i. Vi kunne ikke ta hele østkysten på tre uker – tydeligvis. Men så langt har det meste vært over all forventning. Storbyene Melbourne og Sydney var helt fantastiske. Arkitekturen i Melbourne og det at stranda lå rett i hostelområdet var helt nydelig. Sydney, hvor vi fikk lov til å bo hos venninna mi, se operahuset, dra på dagsturer til Manly og Coogee var utrolig – virkelig noe å anbefale. Dessuten oppdaget vi at Sydney har en fantastisk stor botanisk hage, hvor folk jogger i hopetall. Jeg har aldri sett så mange joggere i hele mitt liv. Dette på tross av det faktum at Australia har høyest antall overvektige mennesker i hele verden.

Det som likevel var mest spesielt med opplevelsen i Sydney var at vi bestemte oss for å dra på races, nærmere bestemt på veddeløpsbanen. To kompiser av meg skulle dit og vi tenkte, javel, vi kan vel hive oss med. Det var et lurt valg. På en varm og fuktig lørdag morgen spratt vi opp av senga, inn i dusjen, på med finkjolen, ut på kjøpesenter, kjøpe strømper, fjær i håret og annet fjas. Vi skulle stæsje oss opp. I frykt for å være sent ute hoppet vi i en taxi, og allerede når vi nærmet oss innså vi at vi hvertfall ikke var overpyntet i finkjolene vi hadde fått låne. Wow. Jeg har aldri sett så mange kjekke menn i dress, eller så mange fine damer i høye hæler, hatt, hansker og kjole. Det var rett og slett imponerende. Dagen gikk med til å drikke champis, satse penger på hester og ellers bare gå rundt å se på hvordan folk hadde kledd seg. Fantastisk!

Etter nesten halvannen uke med storbyer, bussturer og inn og ut av hostel fant vi ut at det var på tide å komme oss videre. Vi ville til hippie-byen Byron Bay. Vi kom frem andre påskedag i troen på at hostel selvfølgelig skulle være lett tilgjengelig. Men i høljeregn ble vi sittende og ringe til det ene fullbookete hostelet etter det andre når vi hadde ankommet etter tolvtimers busstur fra Sydney. Ah… for en start. Regn og ingen sted å bo. Til slutt fant vi endelig et sted, regnet lettet litt og vi fikk kommet oss til stranden. Nydelig strand, surfere over en lav sko og varm, deilig sydenluft. Kvelden ble brukt til reggaekonsert og observering av avdankete hippier. De neste dagene lettet været virkelig, en kompis fra Melbourne kom kjørende oppover og vi storkoste oss. Vi følte at ferien hadde begynt på ordentlig.

Byron var et sted vi sikkert kunne tilbragt en hel evighet (og det har jeg inntrykket av at veldig mange backpackere gjør), men vi måtte videre. Vi skulle nordover. Flyet var booket fra Brisbane og til Airlie, fordi det var jo der vår store hoppe i fallskjerm, dykke og seile Whitsundays-ferie skulle begynne. Og den begynte virkelig. Vi kom tirsdag kveld, onsdag morgen var det tidlig opp for å se om vi kunne få hoppet i fallskjerm – og det kunne vi, gitt. 10 000 fot over bakken i et bitte lite, skranglete fly ble døren åpnet og jeg og Kaja ble dyttet ut, en etter en. Jeg hylte i de 35 sekundene det frie fallet varte, ikke fordi jeg var redd, men fordi det var den sykeste opplevelsen jeg noen gang har hatt. Det er noe jeg anbefaler til absolutt alle! Utsikten fra fugleperspektiv, alle Whitsunday-øyene, var helt fantastisk. Og dit skulle vi. Seilturen vår med the Atlantic Clipper begynte allerede neste ettermiddag. Halv tre var 51 mennesker fra hele verden klare for å gå ombord på en svær seilbåt (som i ettertiden viste seg å bare bruke motoren). Vi seilte rundt på de forskjellige øyene, fikk sett Whitehaven beach som visstnok er verdens fjerde fineste strand, snorklet her og der, jeg fikk tatt mitt første dykk og vi fikk møte utrolig mange bra folk. Hele turen var absolutt fantastisk.

Mange av dem vi har møtt på turen og utvekslet standardfrasene «how long are you in Australia for?» og «Where have you been in Australia» har blitt veldig overrasket over hvor fort jeg og Kaja har fått gjort så mye som vi har. De fleste er her i månedsvis. Likevel er vi utrolig fornøyde med alt vi har sett og opplevd. Australia er et fantastisk land – jeg vil gjerne tilbake!

Australia!

Vi er i Australia. Og ja, vi har faktisk vaert her ganske lenge allerede. Melbourne er naa herved lagt til i lista over byer jeg liker veldig, veldig godt. Det er fantastisk arkitektur, fantastiske folk, en fantastisk elv, fantastiske barer og restauranter, fantastisk strand. Ja, alt i alt er jeg veldig positiv. Kanskje til og med positivt overrasket.

Vaare foerste dager har vaert tilbragt gaaende rundt i byen, opp i Eureka-taarnet (som for oevrig var 88 etasjer over bakken), ved elven, paa akvarium, i mine irske venners leilighet og ellers litt her og der. Og paa soendag hadde jeg og Kaja tidenes rareste morgen. Oppe klokken seks, og allerede klokken syv var vi ute av hostelet og borte paa en fin restaurant i gata vaar i St. Kilda. Der fikk vi en deilig frokost foer vi strikket oss gjennom morgenen

Billetten til Sydney bestilt. En liten 12-timers busstur er hva som venter oss i kveld og dagene i Sydney skal tilbringes med Alice som jeg moette i BA i fjor. Og naa er det frokost!

Favoritter

Her er mine favoritter for tiden.

Favorittsang

Favorittreisepartnere

Meg og Kaja

Favorittprokrastineringsaktivitet

Sokkestrikking hurra!

Siste arbeidsuke!

Da er det snart over; min tid som lærer ved Alta ungdomsskole.

Det innebærer at det er mye som må ordnes. Jeg har fortsatt ikke orden på en god del, for eksempel reiseforsikringa, hjemreisebillett, søknader hit og dit, brev som skulle vært sendt og andre ting som skulle vært gjort.  Men hva gjør vel det? Jeg er i Australia om en uke!

“Jeg har en plan!”

Eller, nei, ikke akkurat en plan, men har i hvertfall en aldri så liten idé om hva jeg har lyst til å gjøre i Australia.

AUSTRALIA TOPP 10

1. Hoppe i fallskjerm! Hvis jeg tør, er dette kanskje det som kommer til å bli den mest minnerike opplevelsen på hele turen.
2. Dykke på Great Barrier Reef. Har enda ikke fått tatt dykkersertfikatet, så må få til det når jeg er der nede.
3. Gå på toppen av Harbour Bridge i Sydney.
4. Dra til Fraser Island.
5. Henge med gode venner i Melbourne, og henge i kule St.Kilda.
6. Seile i Whitsunday Islands, om jeg får tid.
7. Leie en campervan fra Wicked Vans, og roadtrippe opp østkysten.
8. Sjekke ut surfegutter i Byron Bay, og kanskje prøve å surfe litt selv.
9. Ligge på stranda og gjøre absolutt ingenting.
10. Lære meg å kalle alle jeg møter for “mate” og ellers jobbe med konkurranseinstinktet mitt. Har nemlig hørt at Aussies ikke er til å spøke med på konkurransefronten.

Livet er herlig!

Som min venn Frida sa; “du glir like lett inn i Altakulturen igjen som en sleip fisk”. Og det er nettopp det jeg skal – fiske! Jeg har akkurat overvært en av de største begivenhetene i Alta, nemlig laksekorttrekninga. I år var det omkring 4000 altaværinger som meldte seg på en slags loddtrekning om å få lov til å kjøpe rettighetene til å fiske i en sone i Altaelva i ett døgn. Jeg ble nr 168 og fikk dermed kjøpt meg et ganske så bra døgn. Dette blir gøy. Nå er det bare å legge seg i hardtrening med fluestang, båltenning og å holde seg våken hele natta. Og i tillegg må man jo legge seg i hardtrening sånn generelt, slik at man er klar til å temme et 20 kilos beist av en laks en gang i slutten av juli. For det regner jeg jo med; å få storlaksen.

Bortsett fra det er livet som lærer på Alta Ungdomsskole alldeles fantastisk. Jeg lærer de søte små kommaregler, geografi, FNs oppbygning, engelsk, brøkregning og det som verre er, og jeg trives utrolig godt. Vi får si at læreryrket får bli backup-planen om alt annet slår feil…

Ut på tur, aldri sur.

Endelig, endelig, endelig billetter bestilt og hostel booket for Melbourne. AUSTRALIA here we come, bare sånn for å være litt klisjéaktig. Kaja og jeg lander i Melbourne onsdag 1. april seint på kveld og skal bo på herlige Base Hostel St. Kilda. Dette skal være et supert hostel i et alldeles nydelig område. Gleder meg allerede. Dagen i dag har vært brukt til aldri så lite planlegging – og det føles faktisk ganske så bra. Ahhh. Brikkene faller på plass. Jeg har endelig fått meg jobb, og faktisk to av dem. Driver også og serverer på et spisested her i Alta, i tillegg til ungdomsskolegreia, nemlig Sorrisniva. Der lager de de deiligste nordnorske retter og hvert år lager de ishotell. Det er fint det.

Ellers kan man vel kort og godt si at i Alta er det fint å leve. Skitur på Sandfallet så ofte muligheten byr seg, middag hos bestemor, egen kontorplass, egen bil, altfor stort hus, Viktoria og Kaja rett i nærheten, nydelig nordnorsk vinter, nordlys og forhåpentligvis snart en tur med scooter på fjellet. Fine Alta. Dette blir bra, i hvertfall for seks uker.

Forandring. Fryder?

Forandringer. De skjer raskt og uten særlig forvarsel. I alle fall er det sånn livet mitt ser ut til å fungere for øyeblikket. Etter en måned i Oslo hvor jeg med varierende hell har prøvd å by meg frem på vikarmarkedet fant jeg endelig en jobb. Ulempen er bare at den ikke er i Oslo. Jeg skal hjem. Bittersweet. Jeg gleder meg som bare det til å ha huset i Alta for meg selv, ha egen bil, slippe å tenke på trikker som ikke går eller forsinkede t-baner. Jeg kan gå til jobben, gå på ski rett utenfor min egen ytterdør og jeg har mange, mange venner og ikke minst besteforeldrene mine å drikke kaffe hos. Jeg gleder meg.

Finvær på Altaelva.

Jeg gruer meg. Gruer meg til å forlate Oslo enda en gang. Jeg liker jo byen. Den er passelig stor, har mange nok tilbud å takke ja og nei til, men den har ikke minst veldig mange flotte mennesker. Jeg kommer til å savne dem. Men innimellom er det penga som rår, og derfor bærer det til Alta allerede på søndag. Forhåpentligvis vil forandring fryde, i allefall litt.

Ellers kunne min aldri så lille deltakelse på Røde Kors´ ungdomsdelegatkurs, YBTC også nevnes. Det var en herlig uke på slutten av januar oppe på Haraldvangen ved Hurdalssjøen. Møtte fantastiske mennesker, ble utrolig inspirert til å fortsette min frivillighet i Røde Kors og jeg ble ikke minst lysten på å bli ungdomsdelegat. Virkelig lysten. Tenk å kunne få bo i Rwanda, Nepal eller Sudan i ni måneder. Tenk så lærerikt, utfordrende, gøy og samtidig utrolig viktig. Tenk å ta del i å gjøre en forskjell, make a difference liksom. Jeg har så lyst til å hjelpe andre til å hjelpe seg selv! Så alle fingre og tær er krysset når jeg håper på at jeg blir en av de seks utvalgte som får reise på eventyr i september.

Sjekk ut Røde Kors ungdoms arbeid og ungdomsdelegatprogrammet.

Dykking – hurra!

Jeg vil dykke.  Det fant jeg ut i dag, eller egentlig for en stund siden. Men i dag bestemte jeg meg for at jeg skal ta dykkerkurs. Her i Norge. Før jeg drar avgårde. Det gir meg mer tid til å kose meg på Great Barrier Reef. Virkelig få tatt innover meg den fantastiske undervannsverden som ligger klar til utforsking.

Forhåpentligvis er ikke PADI Open Water-sertifikatet så veldig vanskelig å skaffe seg. Og heldivis har jeg en med sammensvoren – den alltid så entusiastiske og grepa dama, Marie. Jeg gleder meg. Eneste som kan bli litt kaldt og rart er å dykke i Oslo i februar. Brr. Jeg får heller drømme meg bort og tenke på alle de varme dykkene jeg har framfor meg;