«There´s a snake on the road – watch out!»

Første kveld i Airlie Beach og vi ble møtt av det mest australske utsagnet så langt på turen. Vi gikk hjem til vårt forferdelige hotell (som vi ble sittende med på grunn av alt for lite planlegging igjen) fra en herlig liten green curry, som nesten var like god som den min søster lager, da vi hørte det. Vi ante fred og ingen fare da en mann plutselig lente seg ut fra bilen sin og ropte og hoiet om en slange på veien. Vi så vel ingen slange og tenkte, pytt sann, det er vel sikkert bare sånn de morer seg med stakkars turister her i Airlie. Men joda, 150 meter lenger nede i veien, der lå den. Lang og slangete, men ganske så overkjørt skulle det vise seg. Likevel – vårt første møte med australsk wildlife kom først etter 17 dager. Jeg trodde kanskje ikke at det kom til å være koalabjørner, slanger, edderkopper og ikke minst kenguruer rundt hver en sving. Men vi hadde hvertfall forventet å se noe! I dag, på vei til flyplassen i Airlie, fikk vi heldigvis sett rundt 50 wallabies (som er små kenguruer) så da var det endelig strøket av listen. Hurra! Ellers har det begrenset seg til fisker, papegøyer i trærne, grønne maur og et par edderkopper.

Og nå har tiden i Australia come to an end. Jeg og Kaja ligger slappe og kjedelige inne på et ganske så klaustrofobisk hostel i Brisbane, en by vi forøvrig har tilgode å tilbringe tid i. Vi kunne ikke ta hele østkysten på tre uker – tydeligvis. Men så langt har det meste vært over all forventning. Storbyene Melbourne og Sydney var helt fantastiske. Arkitekturen i Melbourne og det at stranda lå rett i hostelområdet var helt nydelig. Sydney, hvor vi fikk lov til å bo hos venninna mi, se operahuset, dra på dagsturer til Manly og Coogee var utrolig – virkelig noe å anbefale. Dessuten oppdaget vi at Sydney har en fantastisk stor botanisk hage, hvor folk jogger i hopetall. Jeg har aldri sett så mange joggere i hele mitt liv. Dette på tross av det faktum at Australia har høyest antall overvektige mennesker i hele verden.

Det som likevel var mest spesielt med opplevelsen i Sydney var at vi bestemte oss for å dra på races, nærmere bestemt på veddeløpsbanen. To kompiser av meg skulle dit og vi tenkte, javel, vi kan vel hive oss med. Det var et lurt valg. På en varm og fuktig lørdag morgen spratt vi opp av senga, inn i dusjen, på med finkjolen, ut på kjøpesenter, kjøpe strømper, fjær i håret og annet fjas. Vi skulle stæsje oss opp. I frykt for å være sent ute hoppet vi i en taxi, og allerede når vi nærmet oss innså vi at vi hvertfall ikke var overpyntet i finkjolene vi hadde fått låne. Wow. Jeg har aldri sett så mange kjekke menn i dress, eller så mange fine damer i høye hæler, hatt, hansker og kjole. Det var rett og slett imponerende. Dagen gikk med til å drikke champis, satse penger på hester og ellers bare gå rundt å se på hvordan folk hadde kledd seg. Fantastisk!

Etter nesten halvannen uke med storbyer, bussturer og inn og ut av hostel fant vi ut at det var på tide å komme oss videre. Vi ville til hippie-byen Byron Bay. Vi kom frem andre påskedag i troen på at hostel selvfølgelig skulle være lett tilgjengelig. Men i høljeregn ble vi sittende og ringe til det ene fullbookete hostelet etter det andre når vi hadde ankommet etter tolvtimers busstur fra Sydney. Ah… for en start. Regn og ingen sted å bo. Til slutt fant vi endelig et sted, regnet lettet litt og vi fikk kommet oss til stranden. Nydelig strand, surfere over en lav sko og varm, deilig sydenluft. Kvelden ble brukt til reggaekonsert og observering av avdankete hippier. De neste dagene lettet været virkelig, en kompis fra Melbourne kom kjørende oppover og vi storkoste oss. Vi følte at ferien hadde begynt på ordentlig.

Byron var et sted vi sikkert kunne tilbragt en hel evighet (og det har jeg inntrykket av at veldig mange backpackere gjør), men vi måtte videre. Vi skulle nordover. Flyet var booket fra Brisbane og til Airlie, fordi det var jo der vår store hoppe i fallskjerm, dykke og seile Whitsundays-ferie skulle begynne. Og den begynte virkelig. Vi kom tirsdag kveld, onsdag morgen var det tidlig opp for å se om vi kunne få hoppet i fallskjerm – og det kunne vi, gitt. 10 000 fot over bakken i et bitte lite, skranglete fly ble døren åpnet og jeg og Kaja ble dyttet ut, en etter en. Jeg hylte i de 35 sekundene det frie fallet varte, ikke fordi jeg var redd, men fordi det var den sykeste opplevelsen jeg noen gang har hatt. Det er noe jeg anbefaler til absolutt alle! Utsikten fra fugleperspektiv, alle Whitsunday-øyene, var helt fantastisk. Og dit skulle vi. Seilturen vår med the Atlantic Clipper begynte allerede neste ettermiddag. Halv tre var 51 mennesker fra hele verden klare for å gå ombord på en svær seilbåt (som i ettertiden viste seg å bare bruke motoren). Vi seilte rundt på de forskjellige øyene, fikk sett Whitehaven beach som visstnok er verdens fjerde fineste strand, snorklet her og der, jeg fikk tatt mitt første dykk og vi fikk møte utrolig mange bra folk. Hele turen var absolutt fantastisk.

Mange av dem vi har møtt på turen og utvekslet standardfrasene «how long are you in Australia for?» og «Where have you been in Australia» har blitt veldig overrasket over hvor fort jeg og Kaja har fått gjort så mye som vi har. De fleste er her i månedsvis. Likevel er vi utrolig fornøyde med alt vi har sett og opplevd. Australia er et fantastisk land – jeg vil gjerne tilbake!