“Jeg har en plan!”

Eller, nei, ikke akkurat en plan, men har i hvertfall en aldri så liten idé om hva jeg har lyst til å gjøre i Australia.

AUSTRALIA TOPP 10

1. Hoppe i fallskjerm! Hvis jeg tør, er dette kanskje det som kommer til å bli den mest minnerike opplevelsen på hele turen.
2. Dykke på Great Barrier Reef. Har enda ikke fått tatt dykkersertfikatet, så må få til det når jeg er der nede.
3. Gå på toppen av Harbour Bridge i Sydney.
4. Dra til Fraser Island.
5. Henge med gode venner i Melbourne, og henge i kule St.Kilda.
6. Seile i Whitsunday Islands, om jeg får tid.
7. Leie en campervan fra Wicked Vans, og roadtrippe opp østkysten.
8. Sjekke ut surfegutter i Byron Bay, og kanskje prøve å surfe litt selv.
9. Ligge på stranda og gjøre absolutt ingenting.
10. Lære meg å kalle alle jeg møter for “mate” og ellers jobbe med konkurranseinstinktet mitt. Har nemlig hørt at Aussies ikke er til å spøke med på konkurransefronten.

Livet er herlig!

Som min venn Frida sa; “du glir like lett inn i Altakulturen igjen som en sleip fisk”. Og det er nettopp det jeg skal – fiske! Jeg har akkurat overvært en av de største begivenhetene i Alta, nemlig laksekorttrekninga. I år var det omkring 4000 altaværinger som meldte seg på en slags loddtrekning om å få lov til å kjøpe rettighetene til å fiske i en sone i Altaelva i ett døgn. Jeg ble nr 168 og fikk dermed kjøpt meg et ganske så bra døgn. Dette blir gøy. Nå er det bare å legge seg i hardtrening med fluestang, båltenning og å holde seg våken hele natta. Og i tillegg må man jo legge seg i hardtrening sånn generelt, slik at man er klar til å temme et 20 kilos beist av en laks en gang i slutten av juli. For det regner jeg jo med; å få storlaksen.

Bortsett fra det er livet som lærer på Alta Ungdomsskole alldeles fantastisk. Jeg lærer de søte små kommaregler, geografi, FNs oppbygning, engelsk, brøkregning og det som verre er, og jeg trives utrolig godt. Vi får si at læreryrket får bli backup-planen om alt annet slår feil…

Ut på tur, aldri sur.

Endelig, endelig, endelig billetter bestilt og hostel booket for Melbourne. AUSTRALIA here we come, bare sånn for å være litt klisjéaktig. Kaja og jeg lander i Melbourne onsdag 1. april seint på kveld og skal bo på herlige Base Hostel St. Kilda. Dette skal være et supert hostel i et alldeles nydelig område. Gleder meg allerede. Dagen i dag har vært brukt til aldri så lite planlegging – og det føles faktisk ganske så bra. Ahhh. Brikkene faller på plass. Jeg har endelig fått meg jobb, og faktisk to av dem. Driver også og serverer på et spisested her i Alta, i tillegg til ungdomsskolegreia, nemlig Sorrisniva. Der lager de de deiligste nordnorske retter og hvert år lager de ishotell. Det er fint det.

Ellers kan man vel kort og godt si at i Alta er det fint å leve. Skitur på Sandfallet så ofte muligheten byr seg, middag hos bestemor, egen kontorplass, egen bil, altfor stort hus, Viktoria og Kaja rett i nærheten, nydelig nordnorsk vinter, nordlys og forhåpentligvis snart en tur med scooter på fjellet. Fine Alta. Dette blir bra, i hvertfall for seks uker.

Forandring. Fryder?

Forandringer. De skjer raskt og uten særlig forvarsel. I alle fall er det sånn livet mitt ser ut til å fungere for øyeblikket. Etter en måned i Oslo hvor jeg med varierende hell har prøvd å by meg frem på vikarmarkedet fant jeg endelig en jobb. Ulempen er bare at den ikke er i Oslo. Jeg skal hjem. Bittersweet. Jeg gleder meg som bare det til å ha huset i Alta for meg selv, ha egen bil, slippe å tenke på trikker som ikke går eller forsinkede t-baner. Jeg kan gå til jobben, gå på ski rett utenfor min egen ytterdør og jeg har mange, mange venner og ikke minst besteforeldrene mine å drikke kaffe hos. Jeg gleder meg.

Finvær på Altaelva.

Jeg gruer meg. Gruer meg til å forlate Oslo enda en gang. Jeg liker jo byen. Den er passelig stor, har mange nok tilbud å takke ja og nei til, men den har ikke minst veldig mange flotte mennesker. Jeg kommer til å savne dem. Men innimellom er det penga som rår, og derfor bærer det til Alta allerede på søndag. Forhåpentligvis vil forandring fryde, i allefall litt.

Ellers kunne min aldri så lille deltakelse på Røde Kors´ ungdomsdelegatkurs, YBTC også nevnes. Det var en herlig uke på slutten av januar oppe på Haraldvangen ved Hurdalssjøen. Møtte fantastiske mennesker, ble utrolig inspirert til å fortsette min frivillighet i Røde Kors og jeg ble ikke minst lysten på å bli ungdomsdelegat. Virkelig lysten. Tenk å kunne få bo i Rwanda, Nepal eller Sudan i ni måneder. Tenk så lærerikt, utfordrende, gøy og samtidig utrolig viktig. Tenk å ta del i å gjøre en forskjell, make a difference liksom. Jeg har så lyst til å hjelpe andre til å hjelpe seg selv! Så alle fingre og tær er krysset når jeg håper på at jeg blir en av de seks utvalgte som får reise på eventyr i september.

Sjekk ut Røde Kors ungdoms arbeid og ungdomsdelegatprogrammet.

Dykking – hurra!

Jeg vil dykke.  Det fant jeg ut i dag, eller egentlig for en stund siden. Men i dag bestemte jeg meg for at jeg skal ta dykkerkurs. Her i Norge. Før jeg drar avgårde. Det gir meg mer tid til å kose meg på Great Barrier Reef. Virkelig få tatt innover meg den fantastiske undervannsverden som ligger klar til utforsking.

Forhåpentligvis er ikke PADI Open Water-sertifikatet så veldig vanskelig å skaffe seg. Og heldivis har jeg en med sammensvoren – den alltid så entusiastiske og grepa dama, Marie. Jeg gleder meg. Eneste som kan bli litt kaldt og rart er å dykke i Oslo i februar. Brr. Jeg får heller drømme meg bort og tenke på alle de varme dykkene jeg har framfor meg;

Ready, set, go!

Klar for nye eventyr. Ja, mer enn klar. Kunne gjerne dratt i morgen. Ikke det at det ikke er hyggelig å være tilbake i den gode, gamle leiligheta, eller å henge med gamle kjente i Oslo. Men likevel klør det litt i reisefoten, om man kan kalle det det. Ganske så mye faktisk.

Neste tur er planlagt. Eller hvertfall har vi to som skal ut på tur planlagt at vi ikke skal planlegge så altfor mye. En innreisebillett til Perth, Australia, den 1. april og så en utreisebillett fra enten Bangkok eller Singapore en gang i slutten av juni. Jeg gleder meg. Australia og Sørøst-Asia tror jeg har utrolig mye å by på. Jeg drømmer om fallskjermhopping, dykking på Great Barrier Reef, roadtrip på Australias østkyst, seiling i Whitsundays. Og i Asia vet jeg ikke helt enda. Har ikke engang planlagt helt hvilke land vi skal til, men vi begynner med Bali og ser hvor ferden tar oss. Jeg gleder meg!

Nå er det jobbing og sparing på programmet. Før man kan reise må det spares og planlegges. Og det må gå fort. 1. april er jo bare to og en halv måned unna. Jeg har til og med laget et slags budsjett. Jeg som aldri gjør sånt er klar for virkelig å stramme inn livremma. Jeg gleder meg! Kom gjerne med sparetips eller reisetips. Jeg er åpen for alle forslag.

Førsteinntrykk og andre inntrykk

Etter en nydelig busstur gjennom Andes-fjellene fra Mendoza, Argentina til Valparaíso, Chile, ankom jeg og mine nye amerikanske venner Jackie og Ryan hostelet vårt Yoyo. Når man først ankommer et sted gjør man seg alltid opp en mening ganske så fort. Det kan være små ting som hvordan busstasjonen ser ut, eller hvordan folk forholder seg til deg i taxikøen som avgjør. I mitt tilfelle var ikke førsteinntrykket av Valparaíso særlig bra. I følge min reisebibel var byen det viktigste man måtte få med seg i landet, men jeg skjønte ikke helt hva all the fuzz was about. Det var grått, trist og kaldt i været, skitne gater og jeg fikk beskjed om at byen heller ikke var særlig trygg.

Vi lagde heldigvis kjempegod pasta på hostelet og på kvelden dro vi ut og hørte på fantastisk colombiansk trommemusikk på en lokal bar. Dagen etterpå var det opp tidlig og ut å utforske byen, vi måtte jo gi den en sjanse. Og det er jeg virkelig glad for at jeg gjorde. Fantastisk fine kolonistil-bygninger overalt og vi tok en heis opp en av de mange fjellene som er byens ramme (Faktisk akkurat den samme som ble brukt i Motorcycle diaries). Oppe på toppen så vi fantastisk utsikt, fine fargerike hus, og ikke minst den chilenske poeten Pablo Nerudas hus, la Sebastiana. Det var gjort om til et kjempeeksentrisk og interessant museum, virkelig verdt et besøk. På kvelden dro vi og spiste middag på en nydelig fiskerestaurant med lokale tangosangere og eksentriske gamle menn som servitører. Så alt i alt var turen til Valparaíso virkelig verdt det.

Etter Valparaíso bar det til Santiago, Chiles hovedstad. Jeg og en ung herremann ved navn Martin fra Danmark busset oss frem, og etter litt om og men kom vi oss til et hostel som het La Casa Roja. Det skulle vise seg å være det beste hostelet jeg har vært på så langt. En gammel kolonibygning med stort kjøkken, basseng i hagen og mange morsomme mennesker. Vi tilbragte en god del tid ved bassengkanten og på søndag vandret vi rundt i byen, så på fine hus, kjøpte en bok og is på et marked og dro opp på en aldri så liten cerro hvor man kunne se stort sett hele byen. Nydelig. Og nå sitter jeg på hostelet mitt i San Jose i Costa Rica, med en aldri så liten ørebetennelse og håper virkelig at det gir seg sånn at jeg får utforsket og gjort de tingene jeg ville gjøre her. Men førsteinntrykket er heldigvis ganske så bra siden jeg allerede har møtt tre veldig hyggelige og hjelpsomme costaricanere og Hostel Tranquilo Backpackers er veldig fint.

Mendoza; gjestfrihet og vin!

Nå er siste kveld i den alldeles nydelige byen Mendoza, rett vest for Buenos Aires, akkurat begynt. Kom frem hit mandag morgen, og alt gikk på skinner fra første stund. På bussen satt jeg ved siden av to veldig hyggelige søstre, hvor hun ene reiste med sin mann og to små barn. Vi småpratet litt da vi våknet om morgenen og det endte med at hun ene inviterte meg til lunsj hjemme hos seg samme dag. De kjørte meg i tillegg hjem til hostelet mitt (Hostel International Mendoza), så jeg skulle slippe å vente i den lange taxikøen. Hostelet var fint og jeg møtte ei hyggelig jente som heter Olivia ved frokosten. Vi vandret rundt i sentrum, så et aldri så lite museum og Plaza de Independencia. Veldig sjarmerende by, store trær over alt, fine avenyer, og en enorm park og alt er innrammet av de fantastiske Andes-fjellene i øst.

Lunsj begynte klokken ett, så jeg taxiet meg bort og ble møtt av en fantastisk pent hus og en veldig stor familie. Ines, som hadde invitert meg hjem, bodde enda hjemme selv om hun var 29 år, og hun var eldst av ti søsken. Ikke alle var hjemme til lunsj, men vi var åtte til bords og praten gikk veldig lett om politikk, Norge, kulturforskjeller blant annet. Alle var utrolig hyggelige og virkelig interessert i å vite mer om meg – jeg var virkelig imponert. Jeg skal absolutt invitere noen hjem til meg til lunsj en gang, for dette ga meg et utrolig godt førsteinntrykk av folkene i Mendoza og byen generelt.

På mandag kveld var det duket for å se solnedgangen fra hesteryggen med påfølgende grilling. Ah, utsikten var nydelig og det var mange hyggelige mennesker med. Vi red i sikkert to timer. Hestene var godt vant med ruta si, og ikke akkurat så enkle å kontrollere. Et par stykker falt av, men ingen alvorlige skader og grillingen var alldeles nydelig. De tre guidene spilte gitar og sang folklore-sanger til den store gullmedalje. Og utover på kvelden ble vi vist stallens stallion – en virkelig vakker hest. Fantastisk kveld.

Tirsdag morgen dro jeg og Olivia med lokalbussen til et sted kalt Maipú, ca en time unna sentrum, hvor de leier ut sykler og det er mange vingårder. Det var nydelig sol, flotte avenyer og nydelig vin. Vi leide sykler av Mr. Hugo, som virkelig kan anbefales. Han gav oss ei flaske vann, kart og en sykkel og sendte oss avgårde. Frisk luft, flotte vingårder med både guiding og vinsmaking var virkelig en bra måte å tilbringe dagen på.

Etter et fantastisk opphold i Mendoza, reiser jeg til Chile i morgen tidlig sammen med to hyggelige amerikanere jeg har møtt her; Jackie og Ryan. Vi skal til Valparaíso og for å komme dit skal vi kjøre buss i syv timer gjennom Andes-fjellene. Jeg gleder meg!

Hellos and goodbyes

Lang tid har gått, mange tanker skulle vært skrevet ned, og mange opplevelser skulle være dokumentert. De siste ukene har gått fortere enn fortest og nå bor jeg plutselig ikke i Buenos Aires lenger. Det er rart, trist og egentlig en ganske merkelig følelse at jeg ikke lenger skal tilbringe lange dager med Natacha, fnise med Christina, få gode klemmer av Chris, henge med the dutch eller le av alle Haukurs påfunn. Men sånn er det nå en gang. Livet er fullt av hellos and goodbyes og forhåpentligvis vil jeg både få se fantastiske Buenos Aires en gang i fremtiden og, ikke minst, få møtt alle de fine folka igjen!

Så de siste ukene har jeg gjort:

• En million ærend. Ja, mamma, husk å hent pakken på posten.
• Siste innspurt på spise-middag-billig-og-godt-ute
• Hatt fremlegg på skolen, levert oppgaver i øst og vest
• Opplevd en haug med amerikanske demokrater på valgvake i BA
• Hatt avskjedskvelder
• Feiret halloween
• Vært på siste Bomba de Tiempo, mercado i Recoleta og i San Telmo
• Nytt deilig sommervær i BA, og ellers bare levd livet.

Så over til Hellos. Nå har jeg akkurat blitt ferdig med å si hallo til Rosario, en nydelig by ved kysten av Río Paraná, fire timer nordvest for BA. Jeg og min mexikanske romvenninne Lorena dro hit fredag ettermiddag, etter at det plutselig viste seg at Uruguay (Punta del Este var den egentlige planen) ble litt for dyrt for mitt reisebudsjett. Vel ankommet byen booket vi inn på hyggelige Freedom Hostel, og gikk en aldri så liten tur langs gågata. Man merket veldig raskt at man ikke lenger var i hovedstaden; her var det tenåringsmødre, gategutter, og andre ungdommer spredt rundt i gatene – og ikke minst en helt annen onda enn i BA. Det viste seg likevel å ha en ganske naturlig forklaring. Vi ankom nemlig første dagen av en stor festival som varer i en ukes tid som heter festival de identidades hvor det virket som om alle land som egentlig ville kunne lage sin egen stand. Syria, Brasil, Spania, Polen, Tsjekkia og Israel var blant annet representert med sang, dans og lokale spesialiteter. Morsomt.

Dagen etter var det på tide med strandliv. Vi prøvde å komme oss opp tidlig, etter at Lorena hadde hatt en urolig natt grunnet hennes status som en som aldri har delt rom med noen på hostel før. Vi dro nedover til elva og monumento a la bandera (som for øvrig er et alldeles nydelig monument) for å ta båten over til noen små strandperler på andre sida. Der ble det litt tid til sol og bad før regnet satte en stopper for resten. Vi dro hjem, fikk oss noen hyggelige meksikanske venner (Jose Luis og Luis) og de tok oss med på det største utestedet jeg noen gang har sett i mitt liv. Lorena tippet at det var 10.000 mennesker der. Det tror jeg ikke var så veldig langt unna.

I dag har vi bare lagt på stranda som heter Florida hele dagen i stekende 35 grader og sol. Deilig. Nå er det pakking og ordning på hostelet før bussen min går til Mendoza i kveld kl åtte. Gleder meg til vin og sykling i fjellene!

Bursdag og oktoberfest

Nå har det gått en stund siden forrige innlegg og ganske så mye har skjedd siden den tid. Her kommer en kort oppdatering (?) på de siste hendelser i Argentinas hovedstad. Sist helg dro jeg og resten av gjengen fra Curso Intensivo de Español ut for å spise biff i San Telmo, nærmere bestemt på la Rosalia, som er en av mine favorittrestauranter i byen. Der spiste vi sikkert en halv ku tilsammen og alle ti dro til en bar i nærheten som heter La Puerta Roja – den Røde Dør. Det hele ble en interessant bytur hvor vi både var innom Girbraltar, en biljardbar og hvor vi fikk mange nye venner. Og ikke minst ble jeg overtalt av mine hollandske venner, Janne og Nadine, til å bli med til Oktoberfest i Villa General Belgrano påfølgende helg.

Meg og en biff på størrelse med hodet mitt

Tirsdag, som var min første bursdag i utlendighet på en stund, ble startet med å dra til reisebyrået som arrangerte Oktoberfest for å kjøpe billetter. Deretter var det bursdagslunsj med noen venninner og mange klemmer og hollandsk godteri i gave. Deretter litt skriving på en av mine oppgaver før min kjære romvenninne Ana disket opp med deilig kyllingsuppe og jordbær med krem på til dessert. Jeg fikk bursdagssang og hadde en fantastisk dag.

På onsdag begynte to dager med ganske så intens skoleinnsats og jeg er ganske fornøyd med egen produktivitet. I løpet av litt over to dager skrev jeg over 15 sider, med enkel linjeavstand, om diverse partisystemer, latinamerikansk internasjonal politikk og hvordan den har blitt påvirket av latinamerikanske historiske hendelser i det 19. århundre. Morsomt, slitsomt og ensformig, men så utrolig deilig å få levert inn ferdige produkt. Det blir spennende å se hvordan det hele går til slutt, for det er ennå en haug med arbeid å gjøre.

På fredag kveld satte Natacha, Christina, Janne, Nadine og jeg avgårde til Oktoberfest. Vi reiste med noe som het TravelNow, eller noe i den duren, på en slags pakketur. Den 12-timer lange bussturen gikk unna i en fei og vi ankom aldea de los cocos kl 09.00 på lørdag morgen. Stedet var fint, det var himla varmt, hvertfall 30 grader og vi fikk en slags frokost servert. Vi jentene fant oss fort til rette ved bassenget, som uheldigvis ikke hadde vann i seg, og vi sang gamle slagere mens vi slikket sol for alle penga. Etter solbading, dusjing og fiksing til kveldens festligheter spiste vi en aldri så liten choripan (pølse i brød – bokstavelig talt, som er veldig god!) før vi igjen satte oss på bussen. Vi bodde ganske så langt unna den lille tyske landsbyen der festen skulle holdes, så det tok et par timer før vi var fremme. Vel der så vi at våre turledere hadde fått oss av gårde litt for sent. Været begynte å bli dårligere, folk var kommet i stemning for lenge siden, men vi dro til ølområdet med godt mot.

Etter å ha kjøpt matchende stropper til å henge rundt overkroppen for å unngå å miste våre enliterskrus, dro vi rett til første øl. Og ikke før vi hadde fått danset en aldri så liten polinese, møtt mange rare mennesker, hørt litt tysk ompa-musikk goes argentinsk, og kjøpt øl nummer to, så begynte det å hølje ned. Og ikke bare litt, men i enorme mengder. Jeg klarte å skvise meg inn mellom to argentinere ved en av ølbodene, noen satt under bord, mens andre benyttet sjansen til å gjørmebryte og leke seg i været. Resten av kvelden ble utvilsomt preget av vår uheldige situasjon. Jeg, Christina og Natacha tilbragte for eksempel en god halvtime på festival-do, alle var gjennomvåte, folk begynte å dra hjem og vi kunne ikke gjøre annet enn å le. Etter å ha fått gått litt rundt i byen var skyssen vår klar til å ta oss tilbake til vår landlige, argentinske estancia, hvis adkomst var et par kilometer med jordvei. Det vi ikke fikk vite før vi kom fram var at veien var blitt altfor farlig til å ta seg frem på på grunn av regnet, så vi kom oss ikke inn og bagasjen vår kom seg ikke ut. Løsningen ble å busse til en annen forstad i nærheten kalt Villa Carlos la Paz, eller noe i den duren, hvor vi fikk hotell til oss femti kl 09.00 om morgenen. Endelig enda en natt på bussen. Igjen ble det frokost servert og sakte men sikkert ble vi inkvartert på rommene våre.

Etter tid og stunder og heltemodig innsats av noen av de reisende fikk vi bagasjen til vårt nye hotell, som forøvrig var av en helt forferdelig karakter. Men hva kan man gjøre? Vi fikk i oss litt lunsj, noen øl og startet utover til Ølfestivalområdet igjen. Denne gangen også ganske sent, men vi slapp heldigvis unna regn og annet tull. Traff masse kjentfolk fra Buenos Aires, møtte mange nye folk og alt i alt var det en veldig morsom tur. Når vi tok bussen hjem neste ettermiddag var stemninga ganske så avslappa og fin. Noe som resulterte i at alle som var med på turen danset til reggaeton, merengue og andre spanske hits i en time eller to, på bussen! Det ble crowd surfing, limbo og andre litt uvanlige bussaktiviteter.

Nå er det tilbake til lesing på rommet mitt i Buenos Aires til en eksamen i internasjonal forhandling på torsdag. Kan ikke si at jeg gleder meg, men fikk heldigvis akkurat en deilig alfajor av Ana som sikkert får meg i bedre lesehumør.