Official Red Cross blog

If you wanna read about my stay in Rwanda with the Red Cross Youth, check out

http://sigriirwanda.wordpress.com

First Aid Sunday.

Who would have thought we’d see the seceretary general of the Norwegian Red Cross while staging a car accident this sunday afternoon. After a good session, where all of the youth delegates were taught basic first aid like CPR and removal of foreign objects from the respiratory system, we went out to the back yard of the Red Cross building to be prepared for the real deal – our instructor staged a car accident. Then all of a sudden, Børge Brende walks past. The SG is very polite and interested in all of us. He takes a photo to publish on his blog, and is hoping that he will be able to visit Ingvild and Anniken in Sudan. Nothing is like getting a little attention from the top of the hierarchy to make us feel important.

But after the last few days of training, I really feel like the work we will be doing is important. The fact that all of us hopefully will be able to make an impact on how the Red Cross Youth movements in our host countries actually work, is quite significant. I can’t wait to use games like Raw War and On the Run when taking part in the dissemination of knowledge about rules of war. The youth delegates all partook in a mini roleplay on friday which is meant to make the participants get an understanding of what it feels like to be a refugee. It was a very powerful experience and I really wish I had been given the oportunity to do the entire 24-hour roleplay when I was younger.

Ingvild and Anniken are going to Sudan, and Camilla is going to Nepal with Emil. Photo: Harald Viken

So that means I just need to start learning kinyarwanda as soon as possible, so I’ll have a chance to communicate with all of the youth in Rwanda, not only those who have had the opportunity to learn french or english. I can’t wait. In a week I will have started the most exciting part.

Closing in on Rwanda.

Finally I’m starting to get a grip on what I actually will be doing while in Rwanda – it has been, for a very long time, just this vague something. So, very concretely, our fellow delegates from Kigali are slowly bringing us closer to this wonderful country. I can’t wait to experience the happiness, the smiles and the endless hugs you recieve from all new people you meet. I’m also eager to start working with the youth in Butare – ideas of what I could do, are flowing through my head during the long days of coursing done by the Red Cross. We are being taught different methods of reaching out to people, as well as how the cultural differences will be challenging, but far from being a hindrance in the work to be done.

And even more concretely than this theoretical/practical approace, for instance being taught the Active Choice activities we can use in the field, we also got our Red Cross kit today. It’s always exciting getting stuff, and 23 boxes of malarone, hand sanitizer, mosquito nets, rain ponchos, fleece sweaters, t-shirts and so on, is great! So now I’m not only mentally and professionally getting ready, but also physically. And I’m getting my cholera vaccine tomorrow. Yey!

Wow – it’s in english!

So, I thought that I should start blogging in english. I know that I promised my good friends Christina and Natacha that I would do exactly that, a long time ago. And finally, the time has come.
More importantly, the time to start packing, mentally preparing and saying my good byes, has also come. The first week of preparation is over. And thanks to Fredskorpset I am now more ready to meet my personal cultural challenges, I know more about personal health and security issues abroad, and I finally got to meet the two youth delegates from Rwanda who are coming to Norway. Kenneth and Fify are great people, which makes me even surer that my stay in Butare might actually become the time of my life (or at least one of them).

In front Fify and Kenneth youth delegates from Rwanda. In the back, Sajan from Nepal, Harald and me. Photo: Harald.

The fact that Fredskorpset and Red Cross is receiving (and paying for) two young people from Rwanda as well as sending two norwegian delegates, is what makes their efforts, special. The important part of sending participants abroad is the exchange aspect of it – it’s not teaching which is the only important thing, but also learning while away from home.

So, the 13th of September, 15 days from now, Harald and me, will be on a plane towards East Africa – more accurately Nairobi. Wish me luck!

Hibernation is over.

Denne bloggen skal gjenoppstå – nå. Det har skjedd en hel del siden sist gang jeg greide å få noe ned på papiret, eller rettere sagt tastaturet. Årsaken til det, har vært at inntrykkene nesten har vært for mange, og tiden lagt av til blogging litt for kort. Men for å oppsummere tiden fra den 22. mai til den 18. aug, så kan jeg si at jeg har forelsket meg i Thailand og dykking, tilbragt en måned hjemme i Alta hvor jeg har jobbet som møbelmontør og maler – og nå er jeg tilbake i Olso.

Jeg holder på å forberede meg til det som jeg tror og håper, kommer til å bli mitt største eventyr så langt. Om under en måned, nærmere bestemt 26. dager, flytter jeg til Butare, Rwanda. Jeg skal jobbe som ungdomsdelgat for Røde Kors, som innebærer forskjellige typer organisasjonsarbeid i Røde Kors Ungdom Rwanda. Foreløpig vet jeg utrolig lite om hva som venter meg, men at det blir spennende, utfordrende, skummelt og morsomt på en gang – det har jeg stor tro på.

Før avreise vil jeg, og de fem andre ungdomsdelegatene, bli kurset av både Fredskorpset og RK Ungdom. Selv om det kanskje vil gi meg svar på flere spørsmål og gjøre meg klarere til å reise avgårde, tror jeg det aller viktigste blir jobben man gjør med seg selv.

Rwanda er omtrent på størrelse med Troms fylke. Det ligger i Sørøst-Afrika og har over ti millioner innbyggere. Landet kalles ofte for “le país des milles collines”, som betyr de tusen åsers land, men mest kjent er det nok for det grusomme folkemordet i 1994. Omlag én million mennesker ble drept i løpet av hundre dager, og det er betegnet som det verste folkemordet noensinne. I dag er landet relativt fredelig og får mesteparten av inntektene sine fra eksport av kaffe og te. I tillegg er de også kjent for sine bestander av silverback gorillaer som bor i de jungelkledte fjellene.

Image: Mountain Gorillas in Rwanda © G. Nienaber

Aussie, Aussie, Aussie! Oi, oi, oi!

Alle australiere vi ikke møtte i Australia møtte vi på i Indonesia. Vi hadde en viss anelse om at vi var på vei til et surfested/syden for mennesker fra den sørlige hemisfære, men den mengden aussies vi skulle møte på var vanskelig å forberede seg på.

Ankomsten til kaotiske Kuta Beach var varm, svett og fuktig, men ble straks litt enklere da vi ankom deilige Bounty hotell ganske så nært stranden. Ingenting er som en swim up pool bar for å kjøle seg ned, men nedkjølingen ble ganske så raskt avløst av, det som føltes som, horder av australske halvfulle håndtverkere som ville finne ut hvem vi var. Kaja sa det føltes litt som Piteå for altaværinger – jeg tar henne på ordet.

Stranden var deilig, surferne var bedre og dagene fløy avgårde. Vi holdt oss mest på Poppys Lane II – eller rettere sagt vi var kun der. Til slutt hadde vi fått nok. Vi ville til Gili Islands. Fergebilletter ble booket, og i rette backpacker-ånd tok vi selvfølgelig slowboat. Begrensete mengder søvn fra dagen før gjorde de tolv timene busstransfer, ferge, mer buss over Lombok før vi så ble skippet over til Gili Trawangan med en liten longboat, ganske så strevsomme. Men vel fremme innså vi at vi var kommet til et slags paradis på jord (spesielt for de som er interessert i å drikke magic mushroom shakes – altså ikke mye uteliv for meg og Kaja), og vi var mer enn lykkelige når vi tok en ettermiddagsdukkert i vann som var varmere enn luften. Dagene på Gili T ble tilbragt med å spise nydelig mat, snorkle med fisker i alle farger og svære skilpadder, leie sykler og dra dem rundt øya og ellers bare ta livet med ro.

Innimellom blir man også litt lei av rolige paradisøyer, så vi fant ut at tiden var inne for et kulturelt avbrekk. Valget falt på Ubud. Noen søte canadiske jenter hadde fortalt oss om fantastiske Ubud med hindutempler på hvert et gatehjørne, livlige markeder og en majestetisk vulkan. Dette skulle vi få med oss. Vi fikk med oss en tempelrundtur (etter syv templer uten guide føler du deg litt «templed out»), vi så en vulkan og fikk smakt på deilig balinesisk kaffe. Og ikke minst fikk vi vandret rundt i en apeskog. Det var morsomt nok, helt frem til vi skulle gå, da en litt skummel ape fant ut at den skulle klatre litt på meg. Jeg er egentlig ikke så glad i aper på nært hold, og spesielt ikke etter å ha hørt diverse apehistorier om bitt både her og der som fører til ganske så mange rabies-sprøyter i etterkant.

Etter Ubud dro vi tilbake til Kuta. Litt fordi vi savnet kaos og moro, men også litt fordi at når vi skulle sjekke inn på vårt Pacific Blue-fly til Denpasar fikk vi beskjed om at vi ikke fikk gå ombord i flyet om ikke vi hadde en billett som tok oss ut av Indonesia. Jeg har hørt gjetord om billige flybilletter i Sørøst-Asia, men reisebyrå-dama som hjalp oss da vi i desperasjonen måtte finne ut hvor og når vi skulle videre, sa at det billigste hun kunne finne var en billett ut igjen fra Bali til Kuala Lumpur for 1700kr. I ettertid har vi funnet ut at dette må ha vært en god gammeldags rip off. Men likevel, det bar tilbake til Kuta. Og vi likte det. Siste uka ble tilbragt på stranda og ikke minst til å henge med de morsomste jentene vi har møtt så langt, Margrethe og Ellen fra Norge. Kuta ble med ett enda bedre da jeg en ettermiddag fikk telefon fra Røde Kors og de sa at jeg hadde fått stillingen som ungdomsdelegat til Rwanda. Jeg skal til AFRIKA i september. Livet er herlig.

«There´s a snake on the road – watch out!»

Første kveld i Airlie Beach og vi ble møtt av det mest australske utsagnet så langt på turen. Vi gikk hjem til vårt forferdelige hotell (som vi ble sittende med på grunn av alt for lite planlegging igjen) fra en herlig liten green curry, som nesten var like god som den min søster lager, da vi hørte det. Vi ante fred og ingen fare da en mann plutselig lente seg ut fra bilen sin og ropte og hoiet om en slange på veien. Vi så vel ingen slange og tenkte, pytt sann, det er vel sikkert bare sånn de morer seg med stakkars turister her i Airlie. Men joda, 150 meter lenger nede i veien, der lå den. Lang og slangete, men ganske så overkjørt skulle det vise seg. Likevel – vårt første møte med australsk wildlife kom først etter 17 dager. Jeg trodde kanskje ikke at det kom til å være koalabjørner, slanger, edderkopper og ikke minst kenguruer rundt hver en sving. Men vi hadde hvertfall forventet å se noe! I dag, på vei til flyplassen i Airlie, fikk vi heldigvis sett rundt 50 wallabies (som er små kenguruer) så da var det endelig strøket av listen. Hurra! Ellers har det begrenset seg til fisker, papegøyer i trærne, grønne maur og et par edderkopper.

Og nå har tiden i Australia come to an end. Jeg og Kaja ligger slappe og kjedelige inne på et ganske så klaustrofobisk hostel i Brisbane, en by vi forøvrig har tilgode å tilbringe tid i. Vi kunne ikke ta hele østkysten på tre uker – tydeligvis. Men så langt har det meste vært over all forventning. Storbyene Melbourne og Sydney var helt fantastiske. Arkitekturen i Melbourne og det at stranda lå rett i hostelområdet var helt nydelig. Sydney, hvor vi fikk lov til å bo hos venninna mi, se operahuset, dra på dagsturer til Manly og Coogee var utrolig – virkelig noe å anbefale. Dessuten oppdaget vi at Sydney har en fantastisk stor botanisk hage, hvor folk jogger i hopetall. Jeg har aldri sett så mange joggere i hele mitt liv. Dette på tross av det faktum at Australia har høyest antall overvektige mennesker i hele verden.

Det som likevel var mest spesielt med opplevelsen i Sydney var at vi bestemte oss for å dra på races, nærmere bestemt på veddeløpsbanen. To kompiser av meg skulle dit og vi tenkte, javel, vi kan vel hive oss med. Det var et lurt valg. På en varm og fuktig lørdag morgen spratt vi opp av senga, inn i dusjen, på med finkjolen, ut på kjøpesenter, kjøpe strømper, fjær i håret og annet fjas. Vi skulle stæsje oss opp. I frykt for å være sent ute hoppet vi i en taxi, og allerede når vi nærmet oss innså vi at vi hvertfall ikke var overpyntet i finkjolene vi hadde fått låne. Wow. Jeg har aldri sett så mange kjekke menn i dress, eller så mange fine damer i høye hæler, hatt, hansker og kjole. Det var rett og slett imponerende. Dagen gikk med til å drikke champis, satse penger på hester og ellers bare gå rundt å se på hvordan folk hadde kledd seg. Fantastisk!

Etter nesten halvannen uke med storbyer, bussturer og inn og ut av hostel fant vi ut at det var på tide å komme oss videre. Vi ville til hippie-byen Byron Bay. Vi kom frem andre påskedag i troen på at hostel selvfølgelig skulle være lett tilgjengelig. Men i høljeregn ble vi sittende og ringe til det ene fullbookete hostelet etter det andre når vi hadde ankommet etter tolvtimers busstur fra Sydney. Ah… for en start. Regn og ingen sted å bo. Til slutt fant vi endelig et sted, regnet lettet litt og vi fikk kommet oss til stranden. Nydelig strand, surfere over en lav sko og varm, deilig sydenluft. Kvelden ble brukt til reggaekonsert og observering av avdankete hippier. De neste dagene lettet været virkelig, en kompis fra Melbourne kom kjørende oppover og vi storkoste oss. Vi følte at ferien hadde begynt på ordentlig.

Byron var et sted vi sikkert kunne tilbragt en hel evighet (og det har jeg inntrykket av at veldig mange backpackere gjør), men vi måtte videre. Vi skulle nordover. Flyet var booket fra Brisbane og til Airlie, fordi det var jo der vår store hoppe i fallskjerm, dykke og seile Whitsundays-ferie skulle begynne. Og den begynte virkelig. Vi kom tirsdag kveld, onsdag morgen var det tidlig opp for å se om vi kunne få hoppet i fallskjerm – og det kunne vi, gitt. 10 000 fot over bakken i et bitte lite, skranglete fly ble døren åpnet og jeg og Kaja ble dyttet ut, en etter en. Jeg hylte i de 35 sekundene det frie fallet varte, ikke fordi jeg var redd, men fordi det var den sykeste opplevelsen jeg noen gang har hatt. Det er noe jeg anbefaler til absolutt alle! Utsikten fra fugleperspektiv, alle Whitsunday-øyene, var helt fantastisk. Og dit skulle vi. Seilturen vår med the Atlantic Clipper begynte allerede neste ettermiddag. Halv tre var 51 mennesker fra hele verden klare for å gå ombord på en svær seilbåt (som i ettertiden viste seg å bare bruke motoren). Vi seilte rundt på de forskjellige øyene, fikk sett Whitehaven beach som visstnok er verdens fjerde fineste strand, snorklet her og der, jeg fikk tatt mitt første dykk og vi fikk møte utrolig mange bra folk. Hele turen var absolutt fantastisk.

Mange av dem vi har møtt på turen og utvekslet standardfrasene «how long are you in Australia for?» og «Where have you been in Australia» har blitt veldig overrasket over hvor fort jeg og Kaja har fått gjort så mye som vi har. De fleste er her i månedsvis. Likevel er vi utrolig fornøyde med alt vi har sett og opplevd. Australia er et fantastisk land – jeg vil gjerne tilbake!

Australia!

Vi er i Australia. Og ja, vi har faktisk vaert her ganske lenge allerede. Melbourne er naa herved lagt til i lista over byer jeg liker veldig, veldig godt. Det er fantastisk arkitektur, fantastiske folk, en fantastisk elv, fantastiske barer og restauranter, fantastisk strand. Ja, alt i alt er jeg veldig positiv. Kanskje til og med positivt overrasket.

Vaare foerste dager har vaert tilbragt gaaende rundt i byen, opp i Eureka-taarnet (som for oevrig var 88 etasjer over bakken), ved elven, paa akvarium, i mine irske venners leilighet og ellers litt her og der. Og paa soendag hadde jeg og Kaja tidenes rareste morgen. Oppe klokken seks, og allerede klokken syv var vi ute av hostelet og borte paa en fin restaurant i gata vaar i St. Kilda. Der fikk vi en deilig frokost foer vi strikket oss gjennom morgenen

Billetten til Sydney bestilt. En liten 12-timers busstur er hva som venter oss i kveld og dagene i Sydney skal tilbringes med Alice som jeg moette i BA i fjor. Og naa er det frokost!

Favoritter

Her er mine favoritter for tiden.

Favorittsang

Favorittreisepartnere

Meg og Kaja

Favorittprokrastineringsaktivitet

Sokkestrikking hurra!

Siste arbeidsuke!

Da er det snart over; min tid som lærer ved Alta ungdomsskole.

Det innebærer at det er mye som må ordnes. Jeg har fortsatt ikke orden på en god del, for eksempel reiseforsikringa, hjemreisebillett, søknader hit og dit, brev som skulle vært sendt og andre ting som skulle vært gjort.  Men hva gjør vel det? Jeg er i Australia om en uke!